Mer enn vi kan tåle?
Oversatt herfra.

Har du noen gang hørt uttrykket: "Gud vil ikke legge mer på deg enn du kan tåle." En annen måte å formulere utsagnet på er ved å si "Gud vil ikke legge mer på deg enn du kan utholde." Kristne er kjent for slike floskler. Disse klisjeene er velmenende da de ikke kommer fra ondskap. Snarere kommer de fra et forsøk på å kondensere kristne sannheter til korte, minneverdige memer eller Twitter-verdige uttalelser. Men er det sant at Gud ikke vil legge mer på oss enn vi kan tåle/utholde?

En nøye lesning av Skriften viser at dette ikke er tilfelle. For eksempel skriver Paulus til menigheten i Korint,
2 Kor 1,8-10 Vi vil at dere skal vite, søsken, om den nød vi led i Asia. Det var mye mer enn vi kunne bære. Vi så ingen utvei til å berge livet, 9 men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. 10 Han reddet oss fra den visse død, og han skal gjøre det igjen. Til ham har vi satt vårt håp, og han skal redde oss på ny

Fikk du med deg uttrykket i vers 8: "Det var mye mer enn vi kunne bære." Fra skriftstedet kan det legges til at Paulus og hans følgesvenner fikk bli testet på en måte som var utenfor deres evne til å håndtere. Dette motvirker tanken bak den nevnte floskler. Det ser ut til at skaperverkets menneskekjærlige Gud lar sine barn tåle vanskeligheter som overgår deres evne til å holde stand av tre grunner.

Lidelse gir evnen til å trøste (1,3-4;1,6-7)

Tilbake i versene 3-4 i 2Kor 1, skriver Paulus: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, den Far som er rik på barmhjertighet, vår Gud som gir all trøst! 4 Han trøster oss i all vår nød, så vi skal kunne trøste dem som er i nød, med den trøst vi selv får av Gud." (2. Kor. 1,3-4). Han fortsetter med å si i 2 Kor 1,6-7 : "Lider vi nød, er det for at dere skal få trøst og frelse. Blir vi trøstet, er det for at dere skal få den trøst som gjør at dere holder ut de samme lidelser som vi må tåle. 7 Vårt håp for dere står fast. For vi vet at slik dere har del i lidelsen, har dere også del i trøsten. " Paulus sier at deres plager tjener som et eksempel for andre. Ved sin lidelse og lidelse er de bedre i stand til å betjene de lidende og plagede.

Paulus betegner en sannhet som var fremmed for den gresk-romerske verden ved at lidelse ikke alltid er en dårlig ting. David Garland skriver,
"Lidelse kommer for alle som forkynner evangeliet i en verden vridd av synd og vekket av fiendtlighet mot Gud. Hvis Guds apostel opplevde så mye nød ved å utføre sitt oppdrag, så kan vi se at Gud ikke lover fremgang eller øyeblikkelig tilfredsstillelse selv til de mest hengivne av Kristi etterfølgere.[2]
Romersk filosofi presenterte et annet syn på gudene sine. Den romerske filosofen Cicero mente at gudene produserte helse, rikdom og sikkerhet, absolutt ikke lidelse.[3] Merkelig nok ligner mange moderne kristne sirkler mer romersk filosofi enn kristen teologi.

Siden Gud er selve symbolet på det gode, har han gode grunner for å tillate plager, selv de som overvelder oss. Senere vil det trofaste Guds barn innse at de bare var i stand til å tjene de trengende på grunn av, ikke til tross for, plagene de fikk lov til å utholde. Avdøde Dr. Randy Kilby pleide å si ved Fruitland Baptist Bible Institute: "Du må komme deg under tuten der herligheten kommer ut." Ved det bemerket han at Guds barn bare åndelig kan gi det de har fått. Dermed kan trøsten de mottar fra Gud i tider med lidelse, brukes til å tjene andre i nød.

Lidelse viser Guds styrke (2.Kor 1,5)

Videre mener Paulus at overveldende lidelse viser Guds styrke som virker gjennom den troende. Paulus skriver i 2 Kor1,5: "For om vi har rikelig del i Kristi lidelser, får vi ved Kristus også rikelig trøst." Gud kan tillate en person å oppleve overveldende problemer slik at Guds styrke vises gjennom den personen. Paulus hadde et håp om at når Kristi lidelser flyter over til oss, så vil også Guds velsignelser flyte over. Paulus bemerket til den romerske kirke at "Jeg mener at lidelsene i denne tid ikke er verdt å sammenligne med den herlighet som skal åpenbares i oss" (Rom. 8:18). Det vil si at det å trofast utholde vanskeligheter mens man forblir trofast mot Kristus, produserer et vell av belønninger som fullt ut vil bli demonstrert i himmelen.

Man tror ofte at de viktigste kristne i himmelen er de som har de feteste lommebokene, de flotteste dressene og de største hjemmene. Imidlertid er Guds rike et opp-ned rike som fullt illustrert i Jesu lignelse om den rike mannen og Lasarus (Luk 16,19-31). På den ene siden sier historien at den trofaste mannen ved navn Lasarus - selv om han var fattig, undertrykt og misbrukt av verden - ville bli belønnet i evigheten. På den annen side havnet en rik mann som hadde alt penger kunne kjøpe, men som verken hadde kjærlighet og medfølelse for sine medmennesker eller Gud, i de mest prekære av evige omstendigheter.

Men hvorfor utformet en god Gud verden på denne måten? Paulus svarer senere på spørsmålet i 2. Korinterbrev. I kapittel 12,9 beskriver han et tilfelle der han tryglet Herren om å fjerne en torn i kjødet hans. Han tryglet Herren tre ganger om å fjerne hans lidelse. Men Herren svarte med å si: "men han svarte: "Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet." Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. " Tenk på hvorfor Gud valgte Israel. Det hebraiske folket var ikke mektige som egypterne eller filisterne. Gjennom Israel ble imidlertid Guds makt vist til verden (1 Mos 12:1-3). Betlehem Efrata ble valgt som fødestedet til Messias selv om det var en liten og liten by på kanten av ingensteds (Mika 5:2). Som profeten Sakarja bemerket: "Da svarte han: Dette er Herrens ord til Serubabel: Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min ånd, sier Herren over hærskarene. " (Sak. 4,6). Overveldende lidelse kan bli brukt av Gud til å demonstrere sin kraft gjennom sitt kar til andre som et evangelisk verktøy.

Lidelse fremmer guddommelig tillit (2.Kor 1,8-11)

Til slutt fremmer lidelse guddommelig tro og tillit til den suverene Gud. Vers 9 er avgjørende for å forstå avsnittet. Paulus uttrykker at "men regnet oss alt som dødsdømte. For vi skulle ikke stole på oss selv, men på Gud, som oppreiser de døde. " (2 Kor1,9). Hvis en person bare stolte på egen styrke, hvor er behovet for tro på Gud? For eksempel, med god øvelse, kan en person bli en spillghai. De kan styre bordet over sine motstandere. Personen stoler på ens ferdighetssett for å hjelpe personen til å lykkes i spillet. Imidlertid skaper overveldende lidelse et stort behov for å stole på noen høyere. Siden det å tåle vanskeligheter med tillit til Gud produserer frukten av utholdenhet, bevist karakter og guddommelig håp (Rom 5,30); det er faktisk en god ting at Gud lar oss møte overveldende situasjoner der ens tillit må settes til skaperverkets Gud. Absolutt, vil det ikke virke som en god ting mens du tåler omstendighetene. Men når Gud kommer gjennom det, som bare Gud kan, så utvikles tillit.

Tillit er avgjørende i sunne relasjoner. Det må huskes at gjennom prosessen arbeider Gud fortsatt med alt til det beste for dem som elsker og stoler på ham (Rom. 8,28). Sluttspillet er det viktigste. Akkurat som foreldre lærer barna sine harde leksjoner for å hjelpe dem å vokse, slik må Gud lære og trene oss til å være menneskene han ønsker at vi skal være ved å tillate vanskeligheter i livene våre.

Konklusjon

Jeg må innrømme at jeg har brukt uttrykket "Gud vil ikke legge mer på oss enn vi kan bære" i mine tidlige dager som pastor. Mens man på den tiden trodde at uttalelsen var positiv og oppmuntrende, er den ikke nødvendigvis i tråd med Skriftens lære. I noen kretser antas det at Gud bare gir rikdom, helse og velsignelser til sine barn. Ironisk nok finner slike trossystemer et hjem mer i den romerske filosofiens leir enn kristen filosofi. Godheten til den Anselmske Gud - det som ingenting større kan tenkes på - kan kreve at han plasserer sine barn i omstendigheter som er langt utover det de kan tåle for å produsere fremtidige velsignelser som bare ville ha kommet gjennom deres prøvelser av ild. Gjennom prøvelsene til Josef førte Gud ham til suksess i Egypt som til slutt ville bli brukt til å redde hans familie og nasjon fra sikker undergang som en hungersnød herjet gjennom landet deres. Gjennom Jobs hjertesorg og fortvilelse møtte han Gud på en personlig måte og ble til slutt velsignet dobbelt fra det han tidligere eide. Gjennom den grufulle henrettelsen av Jesus ble frelsen tilbudt verden, og døden ble beseiret. Med dette i tankene stemmer ordene til en av mine mentorer. Når du møter overveldende prøvelser, i stedet for å spørre: "Hva gjør du med meg, Gud?" vi burde heller spørre: "Hva gjør du for meg, Gud?" Derfor, i stedet for å si: "Gud vil ikke legge mer på oss enn vi kan tåle", kanskje vi ville vært bedre tjent med å si: "Gud vil ikke legge mer på oss enn han kan tåle".

Referanser
[1] David E. Garland, 2 Corinthians, New American Commentary, vol. 29 (Nashville: B&H, 1999), 62.
[2] See Cicero, De Natura Deorum 3.36, 87.
Oversettelse og bilder ved Asbjørn E. Lund